Dette kan jeg love dere er ikke lett !
Jeg har
aldri klart dette i hele mitt 40 årige liv med puddel..... Og tro meg, jeg har prøvd, og feilet.
Det vil si, det er
hundene til syvende og sist, som har fått bestemme.
I ettertid kan jeg si at det har vært bekvemmelighets hensyn ( enda jeg ikke ville innse det ), som gjorde at jeg i det minste prøvde..
Som oppdretter og utstiller kan en fort ende opp med
x antall hunder, og suget etter å fortsette med utstilling og oppdrett er der hele tiden. Derfor er det fristende å sette bort de som ikke lenger er produktive, eller har gjort unna det de skal i ringen.
Mange gjør det.. og skaffer seg nye hele tiden, som de kan ha det moro med i så måte en liten stund. Jeg
fatter ikke at de klarer å omplassere.. Har prøvd jeg og, men det har ikke fungert.
En hund som har vokset opp her, blir her hele sitt liv ! Så får utstilling være utstilling noen år. Litt pause tåler de fleste.
Å sette ut en valp på for, det går som regel bra, for valp og oppdretter er jo ikke blitt så knyttet til hverandre. Det har jeg også gjort ved noen ganske få anledninger.. og det har fungert veldig bra, også uten kontrakt. ( Men det skal jo sies at jeg kjente forvertene temmelig godt på forhånd ).
Men en voksen hund, som har levd seg inn med sin flokk og sin eier er det ikke så enkelt å "rive opp".
Jeg skal fortelle historien om Anna, en liten sølv dverg tispe her, som i sin tid ble "mobbet" av sine eldre medsøstre. Hun hadde hatt sitt kull, det ene hun skulle ha.. og jeg vurderte å gi henne til et nytt hjem, slik at hun kunne bli "enehund" og få all oppmerksomhet. Menneskene dukket opp, og jeg kjente dem godt fra tidligere. Vi ble enig om å ta en måneds prøveperiode, og de fikk Anna med seg hjem.
Vi hadde daglig kontakt, og det som skjedde var at Anna sturet.. den ene dagen etter den andre. Hun spiste dårlig, gikk med halen ned, og var ikke glad....
Etter en uke ba jeg de komme hit igjen med henne, og gjensynsgleden var enorm !!
Siden det har hun vært her. Hun er så snill, og går ikke i veien for noen..
Uansett,
trives de best i sin flokk !
Etter dette "arvet" jeg to pudler av en venninne som var kreftsyk. Hun spurte meg om jeg kunne være snill å ta vare på hundene hennes.. Nesten ett år senere gikk hun bort.
Jeg hadde hunder nok fra før, men sa selvfølgelig ja. Det skulle ellers bare mangle.
Emmy, den ene, var en gammel hund, og veldig personlig og snill. Einar, den andre, var yngre og kunne plasseres i et annet hjem.
Begge ble her..
Emmy døde 17 år og 5 måneder gammel, og Einar er her ennå. Har hatt forespørsler om jeg vil omplassere han, men har rett og slett ikke orket, og nå er han for gammel til det, uansett. Han er så snill og lett å ha med å gjøre, og en merker nesten ikke at han er her. Han har også levd seg godt inn i flokken, og er helbror av Anna :) Det var bare de to i det kullet.
Det er godt mulig at jeg er
altfor følelsesladet når det gjelder mine firbente små personligheter, men hverdagen betyr så mye, mye mer enn alskens berømmelse i ringen og omgang med ambisiøse hundefolk generelt.
Over: Anna :)
Under: Einar :D
Og.. Anna og Einar .. over :)
Ha en fin tirsdag !
Klem